This Norwegian language blog post summarizes my talk at Oslo Agile Meetup in the beginning of October.

Jeg tror ingen egentlig vet hvordan de skal få til bra utviklingsprosjektet. Selv når vi lykkes så er det veldig mye flaks. De fleste av oss tror vi kunne gjort mye bedre. For de fleste av oss holder tilstanden til kodebasen oss tilbake fra det vi synes vi burde ha fått til.

Vi har lært en del ting om hva som i teorien skal være løsning:

• Clean code skal være løsningen. Dersom vi bare hadde brukt de riktige patterns, prinsipper og teknikker sÃ¥ hadde alt vært bra.
• Software craftsmanship – eller hÃ¥ndverksÃ¥nd – skal være løsningen. Dersom vi bare hever lista for oss selv som fagfolk sÃ¥ hadde alt vært bra.
• Funksjonell kontroll skal være løsningen. Hadde vil bare hatt en dyktig produkteier (fagfolk!) og en ryddig produktkø sÃ¥ hadde alt vært bra.

Men det er jo ikke sant.

• Selv om alle er enige om a koden skal være god, sÃ¥ er vi veldig uenige om hva som er god kode. Spesielt koden andre skriver. Mange team har stille eller støyende uenigheter om koden skal være slik eller sÃ¥nn.
• Jeg programmerer som en adspredelse i stedet for Ã¥ spille data eller se pÃ¥ serier. Det er veldig praktisk for meg at det Ã¥ trene pÃ¥ faget er verdsatt; MEN DET BURDE IKKE VÆRE EN FORVENTNING for at man skal kunne være stolt av jobben.
• Og det vi driver med er ofte ikke sÃ¥ viktig for den store verden. Det er ikke verdt Ã¥ tape familietid eller søvn over. Noen ganger kan det være direkte skadelig. Vi skal ta oss i akt og huske at et av de eldste informasjonssystemene var det Dehomag leverte til Nazistene for Ã¥ drive konsentrasjonsleire. Oppgaver som er verdt Ã¥ gjøre følger ikke fra funksjonelle beskrivelser

Så hva kan man gjøre, da?

• For Ã¥ fÃ¥ en kodebase med mindre hindringer er det viktigste skrittet at utviklerne snakker mer om koden og at man lærer seg Ã¥ være ydmyk. Spesielt vi mannfolka mÃ¥ bli flinkere til Ã¥ si “jeg tok feil”. Og det krever trening! Og parprogrammering funker!
• Vi mÃ¥ lære oss Ã¥ begrense oss selv. Den viktigste mÃ¥ten jeg har fÃ¥tt opp farten pÃ¥ er ved Ã¥ gÃ¥ saktere – spesifikt ved at hele teamet fokuserer pÃ¥ ÉN oppgave om gangen. Dette kalles gjerne swarming. Som team: Bli ferdig med én ting og gÃ¥ til neste i stedet for Ã¥ starte pÃ¥ enda flere ting.
• Til slutt mÃ¥ vi lære oss Ã¥ si stopp. De fleste organisasjoner mangler mekanismer for Ã¥ oppdage og handle dersom man driver med tull. De fleste personer har problemer med Ã¥ innse at man løper et tapende løp. Det aller viktigste er pÃ¥ det personlige plan: Ikke forbli et sted der kulturen er dÃ¥rlig og hvor folk ikke er snille med hverandre.

Jeg vet ikke hva som skal til for Ã¥ lykkes, men jeg vet noen mÃ¥ter vi alltid tabber oss ut pÃ¥: Jeg vet det er vanskelig Ã¥ si “jeg tok feil”; jeg vet det er vanskelig Ã¥ si “la oss bli ferdig med dette før vi starter pÃ¥ noe nytt”; jeg vet det er vanskelig Ã¥ si “nok er nok”. Disse tingene er hva jeg vil bli flinkere til.