“Problemet med Java er at det krever sÃ¥ mange abstraksjoner. Factories, proxies, rammeverk…” Min samtalepartner gjenfortalte inntrykket han hadde av de Java-programmerende kollegene sine.

Jeg mÃ¥tte innrømme at jeg kjente meg igjen. Kulturen rundt Java-programmering har noen sykdomstrekk. Kanskje det minst flatterende er fascinasjonen for komplekse teknologiske løsninger. Et gjennomsnittlig Java-prosjekt har rammeverk (Spring, Hibernate), tjenestebusser – gjerne flere (OSB, Camel, Mule), byggverktøy (Maven, Ant, Gradle), persisteringsverktøy (JPA, Hibernate), kodegeneratorer (JAXB, JAX-WS), meldingskøer (JMS), webrammeverk (JSF, Wicket, Spring-MVC) og applikasjonsservere (WebSphere, WebLogic, JBoss). Og det er bare starten. Hvor kommer denne impulsen fra?

Jeg har hørt to teorier om hvorfor Java-programmerere ender opp med en kompleks hverdag. Den ene skylder på sjefene, mens den andre skylder på programmererne. Jeg vil ta for meg begge og peke på en vei ut av jungelen.

Teori 1: Steak and strippers

Zed Shaw, mannen bak “The motherfucking manifesto for programming, motherfuckers” skylder pÃ¥ IT-sjefene. Han mener at selgerne fra teknologiske giganter tar med IT-sjefer ut pÃ¥ strippebuler og kjøper biffmiddager til dem. Og vips sÃ¥ kjøper IT-sjefen inn et ubrukelig verktøy som programmererne er tvunget til Ã¥ bruke. (Zed pÃ¥peker at det vil være positivt med flere kvinnelige IT-sjefer, ettersom de i det minste ikke vil være like interessert i strippebulene)

Ref: Zed Shaw: Control and responsibility (http://zedshaw.com/essays/control_and_responsibility.html). Zed Shaw: Programming, motherfuckers (http://programming-motherfucker.com/). Zed Shaw: Video – Steak and Strippers (http://vimeo.com/2723800).

Argumentet er underholdende, men forklarer bare en del av problemet. Mange av verktøyene som står bak kompleksiteten i Java-prosjekter er åpen kildekode og selges typisk ikke av selgere med fete representasjonskontoer.

Teori 2: Blinkende lys

Jeg tror en viktigere teori er at programmerere er opptatt av fancy ting som blinker. Enkle ting som firmaet tjener penger på er kjedelige. Å sette seg ned og flytte data fra databasen og putte det i en webside er kjedelig for en programmerere. Å lære seg et nytt rammeverk som gjør den samme jobben på en fancy måte er spennende. Å fjerne teknologier og lage en enklere løsning er kjedelig. Å innføre et rammeverk som skal skru sammen teknologien er spennende.

Alle foretrekker å gjøre det de synes er spennende. Jeg vet det, for jeg har vært der selv.

Grunnleggende sett tror jeg at Java-programmere selv har skaffet seg de problemene de ofte klager over med komplekse teknologier.

Veien ut av villmarken

For meg var det viktigste skrittet ut av villmarken foredraget jeg hold på JavaZone for to år siden. I foredraget bygger jeg og Anders Karlsen en webapplikasjon i Java uten å bruke webrammeverk. (Innbild deg at du hører et ironisk gisp her)

Jeg har øvet meg på å løse de problemene jeg har i prosjekter med å bruke enklere teknologier. Slik vet jeg hva de komplekse løsningen gjør. Og så langt er det nesten ingen løsninger som ikke innfører mer problemer enn de fjerner. Det de gjør er at de flytter fokuset fra den oppgaven programmet egentlig skulle løse over til alle de teknologiske delene som man skal få til å fungere sammen.

Jeg tror ikke programmerere er bedre eller dårlige enn andre mennesker når det gjelder det. Men vi har alle en tendens til å bruke tiden vår til å finne spennende problemer å løse i stedet for å løse det vi egentlig skulle på en naiv og enkel måte. Min far sa det egentlig best: Du bør ikke bruke en kalkulator før du kan løse de samme regnestykkene på papir.